Hun vokste opp i Sørreisa, var med på det meste som fantes; speider, Ten Sing og ungdomsarbeid, og hadde egentlig tenkt å bli elektroingeniør. Så kom kallet. Nå er Birgit Lockertsen på plass som ny domprost i Tromsø. Søndag 13. september blir hun innsatt i Tromsø domkirke.
Birgit Lockertsen gleder seg til innsettelse som domprost. Foto: Gry Dørnberg Olsen
Det har allerede vært noen travle dager for Birgit Lockertsen. Hun har begynt i jobben som domprost i Tromsø domprosti, og søndag 13. september er det tid for den formelle innsettelsen.
I Tromsø domkirke blir det en gudstjeneste der biskop Stig Lægdene ber for den nye domprosten. Sokneprest May Line Angell og flere andre medvirker, og bymisjonskoret Bakgårdskatt’n skal bidra musikalsk. Også mange ansatte fra Kirkens Bymisjon blir med og leser tekster under gudstjenesten.
Det er ikke tilfeldig. Birgit kommer nemlig direkte fra jobben som daglig leder i Kirkens Bymisjon Tromsø, hvor hun har arbeidet med diakoni, ledelse og mennesker i ulike livssituasjoner. Ved ansettelsen trakk også Nord-Hålogaland bispedømmeråd fram hennes solide ledererfaring og særlige styrke innen det diakonale arbeidet.
Og på innsettelsesdagen går ofringen nettopp til Bymisjonen.
– Jeg er spent på hvor mange som kommer, sier Birgit. Hun håper mange vil finne veien til domkirka – og ikke minst bli igjen etter gudstjenesten. Da blir det kirkekaffe og mulighet til å hilse på den nye domprosten.
Fra Sørreisa til presteyrket
Birgit er fra Sørreisa. Oppveksten på landsbygda har satt spor.
Hun beskriver en oppvekst i «jordede forhold», med naturen tett på og med beina godt plantet på jorda. Som ung var hun aktiv i både speideren og Ten Sing, og hun var speiderleder. Hun sier selv at hun var med på det meste som gikk an å være med på i ungdomstida. Men prest var ikke planen.
– Jeg hadde egentlig tenkt å bli elektroingeniør.
Slik gikk det ikke. At det til slutt ble presteyrket er en lang historie, forteller hun. Til slutt handler det likevel om én ting når hun skal oppsummere hvorfor hun ble prest:
Hun fikk et kall. Et kall hun ikke klarte å slippe unna.
Hun begynte å studere teologi ved MF og ønsket seg nordover. Det nordnorske har hele tiden vært viktig for henne – språket, kulturen og det hun beskriver som en egen gudsforståelse. Hun har gjennom årene hatt flere prestestillinger i nord, blant annet i Kroken og i Harstad-området, før hun de siste årene gikk inn i lederrollen i Kirkens Bymisjon i Tromsø.
Det er et uttrykk som går igjen når Birgit snakker om prestegjerningen: Det nære.
Hun ønsker å være en del av folket, snakke et språk folk forstår og være en praktiker som prest.
– Alle skal forstå hva jeg sier.
For Birgit trenger ikke en preken nødvendigvis å være lang. Kanskje er det viktigere å skape undring enn å komme med alle svarene. Det er også en måte å tenke kirke på.
Hun tenker stort om økumenikk og understreker at vi er ei stor kirke. Samtidig er hun opptatt av det helt konkrete og nære – av mennesker, hverdagsliv og det som skjer mellom folk.Kanskje henger det sammen med oppveksten.
– Jeg fascineres av det nære og jordede.
Allerede da hun studerte teologi, fordypet hun seg i det nordnorske og folkelige. Hovedoppgaven hennes fra 2000 hadde tittelen «Da Vårherre og Hin’karn hadde drakamp oppi nord». Det sier også noe om interessen hennes for hvordan tro, kultur og nordnorsk virkelighet henger sammen.
En leder som liker det praktiske
Som domprost får Birgit en ny lederrolle. Hun skal lede prestetjenesten i Tromsø domprosti, samtidig som hun skal være en synlig representant for kirka i Tromsø. Ledererfaring har hun allerede mye av.
Det var også noe kirkeverge Oddgeir Albertsen i Tromsø kirkelige fellesråd merket seg raskt etter at hun begynte. Han sier at han merker ledererfaringen hennes, og at de fra første dag har opplevd at de «har spilt på samme fiolin».
Biskop Stig Lægdene var også tydelig da ansettelsen ble kjent: – Birgit vil bli en strålende domprost, sa han.
Men selv om lederrollen blir viktig, er det vanskelig å høre Birgit snakke om den nye jobben uten at menneskene kommer først.
Vi kan alle gjøre noe
Et område Birgit har vært særlig engasjert igjennom mange år, er arbeidet mot vold og overgrep. Hun tok tidlig et standpunkt som fortsatt følger henne: Vi kan alle gjøre noe.
Hun er opptatt av at voksne må våge å se, våge å spørre og våge å si fra. Å være en slik voksen som tør å stille de «ulovlige spørsmålene», som hun selv uttrykker det. Det handler om ansvar, men også om nærhet. For Birgit skal kirka være et sted der mennesker kan komme som de er – også når livet er vanskelig.
Dette engasjementet har vært synlig også i arbeidet hennes i Kirkens Bymisjon. I en tidligere sammenheng har hun blant annet vært tydelig på at dersom man ser noe som ikke er bra, må man tørre å snakke om det.
Fra Bymisjonen til domkirka
Overgangen fra Kirkens Bymisjon til Den norske kirke er på mange måter stor. Samtidig er det mye som henger sammen.
Birgit har med seg erfaring fra et arbeid der fellesskap, diakoni og menneskers verdighet har stått sentralt. Nå skal hun bruke erfaringene i en ny rolle. At Bymisjonen blir så synlig under innsettelsen, synes hun er fint.
Og at søndagens offer går til Bymisjonen, passer godt. – Det handler om mennesker, om fellesskap og om å være kirke midt i livet, sier hun i samtalen.
En nær domprost
Hva slags domprost vil så Birgit Lockertsen bli? Hun har ikke noe ønske om å komme inn med alle svarene. Snarere ønsker hun å være en domprost som er nær. Nær ansatte. Nær menighetene. Nær byen og menneskene som bor her.
Og kanskje også nær det som har fulgt henne helt siden oppveksten i Sørreisa: naturen, folkeligheten, det nordnorske språket og troen på at Gud kan finnes midt i det helt alminnelige livet.